Sterke historier fra krisesenter på Neve Michael 07.06.17


Kjære Steinar og Alfhild,

Vi savner dere begge veldig, og håper at dere har det bra.

Jeg vil fortelle dere at hvert år går 50 barn gjennom «nødhjelpsenter for barn» og 50 jenter går gjennom «krisesenter for tenåringsjenter». Dette er en stor utfordring.

Det er derfor vi trenger klubbhuset, slik at vi kan bruke det som et utdannelses sted. Vi trenger fortsatt penger for å fullføre det – 100 000 dollar. Det vil hjelpe oss så mye fordi vi kan bruke det til å gi barna forelesninger og samtaler og møte dem og planlegge aktiviteter. Hver gruppe vil ha sine timer og tider, og det vil hjelpe veldig …. spesielt barna som blir hos oss i 8,10,12 år.

Nå har vi nye barn igjen. Jeg har sendt deg to historier om jenter i tenårene (se nedenfor). Nå skal jeg skrive om de nye små som har kommet. Vi har også mange med russiske foreldre og med etiopiske foreldre.

Vi fikk nettopp inn en liten russisk gutt. Begge foreldrene er i fengsel nå. De drepte nesten hverandre og skadet den lille gutten fryktelig. Hans baby søster er hos fosterforeldre akkurat nå.

En 6 år gammel jente ​​og hennes bror er hos oss på grunn av seksuell vold i hjemmet.

Og nå har vi en 8 år gammel jente som kom med frykt på grunn av den forferdelige hjem-situasjonen. Hun har dradd av seg håret foran på grunn av så mange bekymringer.

Takker Gud hver dag for at dere er med oss ​​…

Kjærlighet,

Hava og barna som er velsignet av dere.

To historier om jenter i tenårene:

* Pazit’s historie

Pazit, en tretten år gammel jente, kom til Neve Mikaels krisesenter for tenåringsjenter, det første og eneste i Israel, på en torsdag kveld etter at hun hadde rømt fra Neve Michael og bodd fire dager i en leilighet bebodd av en prostituert. Pazit er den eneste datteren til en innvandrermor og en far som har vært fengslet i mange år på grunn av sin bakgrunn med narkotika og vold. Hun ble i en alder av en måned tatt bort fra sin biologiske familie og plassert i et fosterhjem til hun var fem år. Etterpå ble hun integrert i et familiehus i Neve Michael hvor hun bodde til hun var 12 år. Da hun var i 6. klasse, i en alder av 11 år, døde husmoren i familiehuset på Neve Michael som hadde støttet Pazit i fem år og vært en morsfigur for henne. Hele tiden siden har Pazit lidd av atferdsproblemer og hatt problemer med å knytte seg til folk, noe som til slutt førte til en overføring fra Neve Michael til et «hostel» som fungerer som et beskyttende vern for ungdommer i fare.

Som nevnt kom hun til oss etter at hun hadde rømt fra Neve Michael og bodd i et hjem som satte henne i fare. Hun kom for diagnose og med anbefaling om behandling, som resten av jentene. I begynnelsen fungerte Pazit bra da hun prøvde å bevise sine evner og komme overens med de ansatte. Hennes komplikasjoner ble raskt bekreftet i hennes atferdsproblemer, inkludert verbal vold og forsøk på å distansere seg fra alle medarbeiderne. Arbeidet med Pazit fokuserte primært på å gjenopprette tillit til voksne. Dette krevde meget konsistent og intensivt samarbeid med mange medarbeidere, inkludert instruktører utenfor klasserommet; en dyreterapeut på gården i the Children’s Village o.a. Det var viktigst å bevise for Pazit at vi ikke vil la henne erfare å bli gitt opp. I hver situasjon, inkludert de med ekstrem oppførsel, distanserte vi oss ikke fra Pazit. Tvert imot, vi ga henne respons innenfra senteret.

Etter fire og en halv måned, kom Pazit tilbake til et familiehus i Neve Michael. Hun kom med håp om å få styrke til å realisere sine evner.

* Navnet holdes tilbake

 

* Sarit’s historie

Sarit var tolv år gammel da hun kom til Neve Mikaels krisesenter for tenåringsjenter, det første og eneste i Israel, gjennom et forhåndsordnet opptak. Hun kom veldig mager, hadde skitne klær, luktet vondt, var så svart som håret på hodet og infisert av lopper. Sarit er datteren til schizofrene foreldre som ikke er i stand til å bry seg om henne. I barndomsårene bodde hun hos besteforeldrene i et hjem med en onkel som også er schizofren. Sarits problemer begynte i en alder av 11 da hun fikk merkelappen «sosial utstøting». Hun stoppet i ettertid å gå regelmessig på skolen og lukket seg inne i hjemmet sitt mer og mer til hun tilslutt ikke forlot rommet i en lang periode. Rommet hennes var mørkt og uten ventilasjon. Besteforeldrene ville bringe mat til henne, men hun ville ikke komme ut, ikke engang vaske seg. Da Sarit kom til oss, hadde hun absolutt ingen kommunikasjon med voksne. Hennes verden hadde krympet til en virtuell virkelighet i et dataspill hvor hun også beskrev venner og et liv. I den perioden spiste Sarit bare brød og sjokolade og nektet å prøve forskjellige matvarer. På et hvilket som helst tidspunkt ville hun lukke seg inne i rommet og ikke være i stand til å kommunisere med de andre jentene og voksne.

Vi lot henne ikke fortsette slik og nektet å gi henne opp, og i små stadier begynte verden å åpne seg. Hun begynte å få kontakt med de andre jentene, spise forskjellige matvarer og delta i ulike aktiviteter. Da oppdaget vi at hun har et talent for å synge. Hun har siden spilt inn i et studio en sang som hun skrev. I hver ukentlige «seremoni for dyktighet» har Sarit sunget en sang som hun har valgt. Sarit har oppdaget at hun har gode evner. På senteret har hun, ved hjelp av lærerne, tettet igjen kunnskapshull. Parallelt med det intensive arbeidet med Sarit har vi også samarbeidet med hennes besteforeldre for å muliggjøre en prosess med forening, samt utvikling av hennes egen sunne, personlige identitet, adskilt fra besteforeldrene. På slutten av hennes periode på krisesenter for tenåringsjenter, ble hun med i den normative befolkning av barn på Neve Michael hvor hun fortsetter å være produktiv, nyte barndommen og utvikle seg på en måte som passer for hennes alder og evner.

* Navnet holdes tilbake